Spørsmålet er – å være eller ikkje.
Om det gjør meir storsinnet å tåle en voldsam skjebnes kast og pilregn, enn å ta til vapen mot eit hav av sorger og slukke dem i trass. Å sova, dø – meir e det ikkje; si at søvnen slukkar hver hjertesorg og tusen rystelser som kroppen arvar – ja, eit endelikt vel verdt å drauma. Det er haken; for dødens draumar følgjer dødens søvn når vi har snodd oss ut av livets skinn, og derfor stoppar vi. Vi overveie og får eit langt liv i elendigheit. For hvem kan tåla verdens pryl og spott, tyranners tryk og arrogant forakt, ein kjærleik som hånas, rettslig sommel, betente embedsmenn og alle spark som avskum langar ut mot dei som tier, hvis regnskapet kan slettas, gjøras opp med en sløv dolk? Hvem gadd å bæra lasten, å slita livet ut med pust og pes hvis ikkje angst for noge etter døden, eit ukjent land som ingen reisande kan vende heim frå, lamslo vilja vår, og gjorde at vi velgar dagens nød og ikkje flyktar til den ukjente? Bevisstheten gjør alle til kujoner; og dermed vil den resolutte glød lett blekna under tankens gustne skinn, og virksomheitar som har kraft og meining vil bøya av og mista kravet på å kalles handling. – Rolig nå, min vakre og deilige Ofelia. – Husk å be for alle mine syndar.
